Kunst på Cissi Klein videregående skole
«Kunstutvalgets ønsker og intensjoner for kunsten er at den kan bidra til særpreg og identitetsskaping, inspirasjon og undring.»
Fra kunstplanen, 2023
I forbindelse med bygging av Cissi Klein videregående skole ble det avsatt 7 millioner kroner til kunst. Det ble nedsatt et kunstutvalg for å arbeide med kunstprosjekter, ledet av to kunstkonsulenter.
Skolen har navnet sitt etter Cissi Klein, som var et av 102 jødiske barn i Norge som ble drept i tyske konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. Skolen legger vekt på at navnet forplikter, og at denne forpliktelsen må sees i sammenheng med det samfunnet vi lever i. Elevene oppfordres til å engasjere seg politisk, og likeverd og inkludering er viktig for skolen. Byggeprosjektet har hatt høye klimaambisjoner, med fokus på gjenbruk og tiltak for å redusere utslipp. Elevarbeid og elevaktiviteter er prioritert, og det har vært et ønske fra skolens side at det skal være godt med veggplass til det elevene selv lager.
Utvalget bestemte seg derfor tidlig for å prioritere nye verk til noen utvalgte, sentrale steder. Til åpningen er det kommet på plass 8 nye store kunstprosjekter, laget av alt i alt 12 kunstnere. Kunsten kan oppleves både i skolens uteområder, og inne i bygget. er i tillegg kjøpt inn kunst til skolens personalrom og til nisjene i tredje og fjerde etasje av bygget. De innkjøpte verkene er laget av kunstnere som bor og arbeider i Trondheim og Trøndelag.
Kunstutvalget har bestått av:
Elisabeth Tandstad, rektor Cissi Klein vgs
Bodil Hernesvold, lærer Cissi Klein vgs
Lars Lunde, arkitekt, HUS arkitekter
Kari Bøgle, landskapsarkitekt, Plan arkitekter
Veronica Lyså Knutsen, prosjektleder Veidekke
Camilla Nørholm Harsjøen, miljøleder prosjekt, Veidekke
Hege Herdlevær, prosjektleder, Trøndelag fylkeskommune
Mette Johannessen, brukerkoordinator, Trøndelag fylkeskommune
Hanne Moe Bjørnbet, Trøndelag fylkesting
Anne-Gro Erikstad, kunstkonsulent
Marie Nerland, kunstkonsulent
Fotodokumentasjon av kunsten: Susann Jamtøy
«Fargepartitur for fasade»
Anders Sletvold Moe
Anders Sletvold Moes verk preger skolebyggets fire fasader med en rytmisk komposisjon, holdt i en fargeskala av rødt, gult og oransje. Verket består av hele 133 malerier på fasadeplater i aluminium, som både i farge, form og valg av motiv samspiller med byggets arkitektoniske utforming. I de fire store feltene på hvert hjørne av bygget har kunstneren benyttet seg av fargeperspektiv for å skape en spesiell tredimensjonal visuell effekt. Motivene på hjørnene spiller en viktig rolle for å ramme inn verket til en helhetlig komposisjon.
Kunstneren har blant annet latt seg inspirere av Josef Albers (1888-1976) i arbeidet med kunstprosjektet. Albers var kunstner og underviste ved Bauhaus-skolen i Tyskland, sammen med, blant andre, ektefellen, tekstilkunstneren Anni Albers. Bauhaus var en eksperimentell skole for arkitektur, design og kunsthåndverk. Mange berømte kunstnere og arkitekter, blant annet Paul Klee, Vassilij Kandinsky og Marcel Breuer underviste ved skolen, som fikk stor betydning for undervisningsinstitusjoner i hele verden, blant annet arkitektutdanningen ved NTH ( nå NTNU). Anni var jødisk og etter at paret flyktet fra nazismen, tok de med seg mange av Bauhaus-skolens
ideer til USA, da de begge begynte å undervise ved Black Mountain College i Nord-Carolina. Josef Albers er kjent for blant annet sin fargelære, der han legger vekt på hvordan farger oppfattes ulikt i samspill med andre farger. Dette er kunnskap som også Sletvold Moe har gjort kyndig bruk av i utformingen av «Fargepartitur for fasade».
Det har vært et mål for kunstutvalget at kunstprosjektet skal være med å løfte bygget og signalisere at bygget rommer en viktig utdanningsinstitusjon. Kunstneren har samarbeidet tett med HUS arkitekter for at kunstverket skal bli en integrert del av fasaden. Platene er lakkert av Boreal lakkeringsverksted i Trondheim. Fasadeplatene er levert av Ytre Fasade AS i Haugesund.
Anders Sletvold Moe (f. 1978) er utdannet ved Konsthögskolan i Malmö. Sletvold Moe er kjent som en fornyer av det modernistiske formspråket innenfor maleri og skulptur. Han har i tillegg til en omfattende utstillingsvirksomhet produsert en rekke kunstverk for det offentlige rom. Sletvold Moe har et gjenkjennelig abstrakt formspråk som er nært knyttet til arkitektur og romlighet, og ofte preget av geometriske prinsipper og seriell tenkning. Med inspirasjon fra 1950 og 60-tallets modernisme og minimalisme arbeider han med å løfte frem industrielle materialer i et presist og poetisk uttrykk. Han er født i Steinkjer, og bor og arbeider i Kristiansand.
”Mellom skogens kviskring og fjellets røst”
Øystein Pålsønn Lønvik
Øystein Pålsønn Lønvik vant konkurransen om utformingen av en skulptur til skolens uteområde, med et forslag som inviterer til refleksjon og sansning på flere plan. Verket er satt sammen av en massiv marmorblokk og en organisk figur i forkullet malmfuru. Materialene er hentet ut fra lokal bærekraftig produksjon. Kunstneren har selv valgt ut marmorblokken, som kommer fra et av marmorbruddene i Fauske i Nordland. Furumaterialet kommer fra bærekraftig plukkhogst i Gauldalen. Ved plukkhogst går en rundt i skogen og blinker ut trærne som er fullvoksne og hogstmodne. Siden ikke alle trærne felles på en gang, består skogsmiljøet med dyr og organismer som er avhengige av skogen.
Kunstneren er opptatt av at materialenes iboende kvaliteter og egenskaper skal tre tydelig fram for oss. Som publikum inviteres vi til å oppleve verket gjennom sansene våre; materialene både lukter og føles forskjellig, og til å assosiere fritt ut fra egne erfaringer og referanser. Både tre og marmor er knyttet til kollektive fortellinger, ritualer og kulturelle praksiser, noen av dem nedarvet gjennom generasjoner. Mens tre gir assosiasjoner til ild, varme og det hjemlige, har marmor blant annet blitt brukt i minnekulturen. Marmor kan dessuten beskrives som et urmateriale. Fauskemarmoren har bidratt til å avsløre hemmeligheter om hvordan verden artet seg for 500 millioner år siden.
Det har vært et mål for kunstutvalget at skulpturen skal være en identitetsmarkør for skolen. Skulpturen vil være synlig både på avstand og for forbipasserende, og, på samme måte som naturlige landskapsformasjoner, skape intime rom og interessante sosiale soner for dem som går nært inntil. Samtidig som verket vil kunne stimulere til samtaler om filosofi og materialenes tilblivelse gjennom årtusener, vil opplevelsen av det også mobilisere en taus kunnskap. Dette er en form for kunnskap som ikke kan beskrives med ord, men som likevel kan gi delte opplevelser av samhørighet og trygghet.
Øystein Pålsønn Lønvik (f. 1992) har utdannelse fra Kunsthøgskolen i Oslo (2021), og har i tillegg blant annet bakgrunn som fagutdannet treskjærer. Pålsønn Lønvik er spesielt kjent for sine abstrakte skulpturer med sterke individuelle uttrykk. Tre er et gjennomgående materiale i arbeidene hans. Øystein Pålsønn Lønvik bor og arbeider på Ytterøy i Trøndelag.
«står du på planeten vil du sannsynligvis ikke merke noen ting»
Trygve Ohren og Charlotte Rostad
Trygve Ohren og Charlotte Rostads verk består av flere felt med porselensfliser som er integrert i støyskjermene i skolens uteområder. Et større felt bestående av hele 176 fliser er innfelt i betongveggen foran sykkelparkeringen. Kunstnerne har arbeidet ved Porsgrunds Porselænsfabrik og Kunsthall Grenland under produksjonen av verket. Rester fra porselensfabrikken er gjenbrukt for å lage flere av flisene, som også er brent på fabrikken. Kunstnerne har i tillegg gjenbrukt betongstein fra fasaden på Nordre gate nummer 12 i Trondheim, i feltene i støyskjermene. Hver flis har et håndtegnet motiv i koboltblått. Motivene spenner fra menneskeskapte og naturlige landskapsformasjoner og installasjoner, til insekter, planter, dyr, mytiske vesen, mennesker i ulike situasjoner og tekstfragmenter. Verket er fullt av referanser, som vi inviteres til å oppdage og utforske over tid. Tittelen, «står du på planeten vil du sannsynligvis ikke merke noen ting», henvender seg direkte til oss som publikum. Hva er det vi sannsynligvis ikke vil merke?
Flere av menneskene ser, eller peker opp mot himmelen. Vi får øye på en oljeplattform, et dyr som drikker, en bie i hånden. Noen av landskapene ser ut som de er utsatt for tørke, mens andre er oversvømt av vann. Det store motivet som preger betongveggen viser en kvinne og en mann som ser opp mot himmelen med bekymrede blikk. Bak dem ser vi et landskap med båter som ser ut som de er strandet. Kanskje er det et uttørket hav?
De detaljrike og vakkert utførte motivene kan, med sin koboltblå farge, minne om Porsgrunds Porselænsfabrik mest ikoniske mønster, Bogstad Strå. Dette mønsteret er også kalt «evighetsmønsteret», og er antatt å være et av verdens eldste porselensmønster.
Selv om hver flis kan oppleves uavhengig av de andre, kan verket også leses i sammenheng, litt som en grafisk novelle eller en tegneserie. Betrakteren står imidlertid fritt til å selv bestemme fortellingens forløp, og hvorvidt den har en begynnelse eller slutt.
Trygve Ohren (f. 1983) og Charlotte Rostad (f. 1984) har samarbeidet om en rekke kunstprosjekter i det offentlige rom, og har begge også selvstendige praksiser som henholdsvis kunstnere og arkitekt. Økologi og bærekraft er viktige momenter i arbeidene deres, som ofte kombinerer private fortellinger og undersøkelser av historie, språk og ideologi. Charlotte Rostad er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim. Hun arbeider i hovedsak med tegning og tekst. Trygve Ohren, som er utdannet arkitekt fra NTNU, er kjent for prosjekter som ofte utforsker grensene mellom arkitektur og kunst. Han er er for tiden ansatt som stipendiat i kunstnerisk forskning ved Institutt for arkitektur og planlegging ved NTNU. Duoen har også arbeidet som kuratorer, og har blant annet drevet visningsrommet RAKE sammen i Trondheim.
«Forventningsavklaring» og «Taxi»
"Forventningsavklaring"
"Taxi"
Jan Freuchen og Linn Pedersen
Jan Freuchen og Linn Pedersens todelte kunstprosjekt for Cissi Klein videregående skole, møter oss med det samme vi trer inn gjennom byggets hovedinngang.
Det første vi får øye på er det langstrakte verket «Forventningsavklaring». Lik en forstørret kulepennstrek brer det seg ut over den monumentale spileveggen. Ved nærmere ettersyn oppdager vi at den blå overflaten er dekket av et mylder av motiver; en blanding av vitenskapshistoriske notater, ulike kulturers skrift og tegnspråk, tekniske tegninger og mye mer.
Her kan vi blant annet finne notater gjort av naturforskeren Charles Darwin (evolusjonsteoriens far), den såkalte Arecibo-koden (en radiobeskjed som ble sendt ut i verdensrommet fra Arecibo-observatoriet i Puerto Rico i 1974), knutespråket Khipu (som ble brukt av flere folk i Andes-regionen i Sør-Amerika) og det såkalte «Wow»-signalet (et angivelig ikke-jordisk signal observert gjennom radioteleskopet «Big Ear» ved universitetet i Ohio i 1977).
Verket er basert på kunstnernes to år gamle datters «signatur», som har blitt forstørret og gjenskapt i bomullsdekket kryssfinér. Den blå fargen er oppnådd ved bruk av den gamle fotografiske teknikken cyanotopi («blåtrykk»).
Verket «Taxi» er et rundt fotografi, montert som et høythengende punktum ved enden av spileveggen. Bildet viser en oppslått bok, med solsystemets omtrentlige plassering i Melkeveien. Boka ligger henslengt og omsvøpt av et detaljrikt teppe av frosne bregner og blomsterblader.
De to verkene inviterer til undring over tidsforståelser, kunnskapssystemer og den menneskelige reisen – som starter med barnets utforskende gest.
Jan Freuchen (f. 1979) og Linn Pedersen (f. 1982) bor og arbeider i Kristiansand. Begge er representert i flere samlinger, blant annet Nasjonalmuseet for kunst, design og arkitektur. Deres praksis omfatter blant annet foto, skulptur, collage, publikasjoner og kuratoriske prosjekter.
«Thank you for your love»
Kiyoshi Yamamoto
Kiyoshi Yamamotos storskala, tekstile kunstverk møter oss i det vi går opp trappen og inn i «Øyet», det gjennomgående sentrale rommet som fungerer som både lyssjakt og trapperom mellom byggets fire etasjer. Kunstneren har latt seg inspirere av fanens historiske rolle som identitetsbærer og samlingspunkt til dette arbeidet, som er montert slik at det henger høyt over oss når vi trer inn i rommet og kan betraktes fra ulike perspektiver ettersom vi beveger oss oppover i etasjene.
Kunstverket er skapt i ren, brasiliansk silke. Silkens naturlig myke fall og fargenes transparens, gjør at det beveges av luftstrømmer og endres ved ulike lysforhold. De varme fargetonene gløder i sollyset, mens blåtonene får en dypere klang når regn og kveldslys dominerer. I tråd med fanens betydning som et symboltungt og lokalt forankret uttrykk, har kunstneren hentet inspirasjon fra stedets topografi, atmosfære og arkitektoniske strukturer. Fargepaletten finner gjenklang både i fargene som er brukt på skolen og i trehusene og bygårdene i Trondheim by. Både tittel, utforming og fargevalg er meningsbærende elementer i verket, og kan forstås metaforisk, som et sosialt, politisk og spirituelt uttrykk for omsorg, fellesskap og kjærlighet. På denne måten forholder kunstprosjektet seg også til skolens navn; Cissi Klein videregående skole.
Som en del av prosjektet har kunstneren produsert en serie med silketrykk som gir publikum et innblikk i verkets tilblivelse. Kunstneren har vært opptatt av å involvere både skolens elever og ansatte i valg underveis i prosessen, og har blant annet presentert disse kunstneriske studiene og skissene under et besøk på skolen. Fem av silketrykkene, som dokumenterer prosess, fargeprøver og utvikling, kan sees ved inngangen til skolehelsetjenesten i byggets andre etasje. I tillegg til verket som nå er installert på skolen, har kunstneren laget et annet unikt verk som er ment å tas i bruk ved behov, eventuelt etter en tidshorisont på ti år. Kunstneren ønsker med dette å introduserer et fremtidsperspektiv som understreker kunstverkets levetid og dynamiske relasjon til stedet og dets utvikling.
Kiyoshi Yamamoto (f. 1982) er en norsk-japansk-brasiliansk kunstner som arbeider i ulike medier. Han er spesielt kjent for sine performancer, der han gjerne tar i bruk masker og vakre, fargerike drakter, og for sine storskala, romlige installasjoner. Arbeidene hans utforsker og utfordrer samfunnsmessige strukturer, både sosialt og politisk. Kunsten hans er kjøpt inn av viktige institusjoner, blant annet Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim, og han har laget verk til flere offentlige bygg. Han har også undervist ved flere større utdanningsinstitusjoner, blant annet ved kunstakademiene i Tromsø og Bergen.
«Hest uten rytter»
Ida Madsen Følling og Markus Li Stensrud
Ida Madsen Følling og Markus Li Stensruds relieff befinner seg på betongveggen som strekker seg fra skolens inngangsparti og langs trappa ned mot flerbrukshallen og salene til dans og drama. Verket består av fire skulpturelle elementer i hvit akrylgips, hvert av dem med et malt motiv av et solfylt, abstrahert kystlandskap. Kunstnerne har tatt utgangspunkt i en erfaring fra egen skolegang i arbeidet med dette verket, der det å kunne tegne en hest, noe som ble ansett som uoppnåelig for de fleste, kunne mestres av alle ved å tegne av konturene på ens egen sprikende hånd. Elementenes form er også her basert på omrisset av en hånd, som kunstnerne deretter har modifisert til fire hestefigurer med hvert sitt individuelle uttrykk. Kunstnerne ønsker at verket skal oppleves som en motsats til det prestasjonspresset som mange unge i dag opplever. Det kan «finnes trøst i det evige og allmenngyldige», skriver de, «som solens vandring over himmelen. De malte motivene er av en slik sol, som bæres over himmelen eller veggen av hesteflokken, fra soloppgang og inn i solnedgangen.»
Kunstnerne har blant annet vært inspirert av kunstretninger som dadaisme og surrealisme i arbeidet med dette prosjektet. Dadaismen oppstod i 1915, som en reaksjon og protest på første verdenskrigs grusomheter. Surrealismen, som var en retning innen litteratur og billedkunst, kom senere på 1920-tallet. Den overtok for, og videreførte mange av dadaistenes ideer, men hadde et større fokus på drømmer og det underbevisste. Både hånden, hesten og solen var viktige symboler for surrealistene, og kunne bety litt ulike ting avhengig av sammenhengen de ble brukt i. Hesten er imidlertid ofte forbundet med frihet, hånden med skaperkraft og solen med opplysning og vitenskap. Edvard Munch malte «Solen» som en utsmykking til aulaen ved Universitetet i Oslo i 1911. Dette var lenge før surrealistene ble opptatt av det samme motivet, men også Munchs maleri har blitt forbundet med blant annet tro på vitenskapen og dens nyvinninger. I verket «Hest uten rytter» blir de samme symbolene et konkret uttrykk for frihet og fellesskap, og for det å ha mot til å bryte med konvensjoner og forventningspress.
Kunstnerne skriver: «Hånd, hest og sol, noen av de mest anvendte og flertydige symbolene som har fulgt oss helt siden hulemalerienes tid. Kanskje kan det få ungdommene som jager forbi til å stoppe opp og reflektere over at en hevet hånd ikke bare er en høflighetsgest i klasserommet, men også et symbol for samhold, rettighetskamp og opprør mot det bestående. Og at en hest uten rytter kan være fri og autonom, og samtidig ri inn i solnedgangen med flokken sin.»
Som en del av kunstprosjektet har kunstnerne skrevet en egen tekst om verket og bakgrunnen for det. Denne teksten kan leses i sin helhet i publikasjonen som er laget om kunsten på Cissi Klein videregående skole.
Ida Madsen Følling (f. 1983) og Markus Li Stensrud (f. 1983) er begge utdannet ved Kunstakademiet i Oslo. Ida Madsen Følling er kjent for sine store, fargerike tegninger og malerier, og Markus Li Stensrud for sine skulpturer, relieffer og installasjoner. De har også arbeidet som kuratorer og tekstforfattere. På Cissi Klein videregående skole møtes de to uttrykkene i et felles verk. De bor og arbeider i Oslo, hvor de også engasjerer seg i kollektive og kunstnerpolitiske aktiviteter og prosjekter.
«Past or Present» og «Family Portrait»
Tuda Muda
Tuda Muda´s to kulltegninger er montert i kantinoteket, like ved utgangen til terrassen i andre etasje. Tegningene forholder seg på en direkte og empatisk måte til skolens navn, og den dramatiske og hjerteskjærende historien som navnet markerer. Cissi Pera Klein gikk på Kalvskinnet skole i Trondheim da hun ble arrestert i klasserommet 25. november 1942. Hun var bare fjorten år gammel, da hun, i likhet med 767 norske jøder, ble sendt til nazistenes største tilintetgjørelsesleir, Auschwitz. Samme dag som hun, broren og faren ankom leiren, ble de drept i gasskammeret. Tuda Muda har latt seg berøre av Cissi Kleins historie, og har selv hatt et ønske om å bearbeide og gjenfortelle den i et kunstnerisk og personlig språk. Den detaljrike tegningen har vært et tidkrevende prosjekt, som har tatt flere måneder å lage. Kunstneren, som selv er indisk, har latt seg inspirere av den indiske tradisjonen med historiefortellende malerier i arbeidet med verket. Såkalte «scroll paintings», på sanskrit «Pattachitra», var lengre malerier som kunne rulles sammen, og slik på en enkel måte fraktes fra landsby til landsby. Maleriene ble brukt som en form for folkeopplysning, i tillegg til å gi estetiske opplevelser til store deler av befolkningen.
Den største tegningen har tittelen «Past or Present» ( fortid eller nåtid ). Motivet er bygd over et sentralperspektiv, der vi kan kjenne igjen Kalvskinnet skole som midtpunktet i tegningen. Ut fra bygningen strekker det seg en åpen plass som deler tegningen i to distinkte felt. Feltet til venstre viser Cissis skjebne, slik den utspilte seg i virkeligheten. Vi ser hvordan Cissi og det som kanskje er en medelev, drives frem av horden av soldater. Krigens maskineri er tegnet med kvasse, hakkende linjer, og vi ser fragmenter av uniformer, våpen og piggtråd. Soldatene er ansiktsløse, uten et personlig uttrykk. Det høyre feltet er dominert av myke linjer og valører. Her ser vi mennesker i lek og samtale. Et barn har nettopp skrevet ordene «Free Free» i grusen ved en allée av løvtrær. I forgrunnen av motivet ser vi to kvinner, der den ene holder armen beskyttende rundt den andre. De er omkranset av stiliserte menneskefigurer som strekker opp armene, som i dans eller protest, mens en påfugl brer de fint tegnede halefjærene sine om skuldrene deres.
Den minste tegningen, «Family Portrait» ( familieportrett ), er et portrett av familien Klein. Vi ser Cissi, broren Abraham, faren Wulf og moren Milla. I likhet med den større tegningen, er motivet delvis abstrahert. Portrettet presenterer oss for en familie som er i ferd med å rives fra hverandre. Kunstneren har brukt både kubistiske og surrealistiske virkemidler for å forsterke det dramatiske uttrykket, og vi opplever hvordan de virvles inn i historiens strøm, prisgitt krefter de ikke har noen makt over.
Cissis mor var den eneste i familien som overlevde. Hun ble innlagt på sykehus mens hun satt fengslet i Oslo, og klarte senere å flykte til Sverige. I Tuda Mudas tegning, «Past or Present», får en drømt versjon av Cissi møte moren sin igjen. I tegningen strekker de to versjonene av Cissi seg mot hverandre, men hendene deres rekker ikke helt frem. Tuda Mudas to tegninger kan også leses som et lærestykke over krigens konsekvenser, og stiller spørsmål ved hva som skal til for at vi lærer av historiske feilgrep. Også i dag er vi vitne til at skolepulter blir stående tomme, og at barn blir revet bort fra familien og hverdagslivet som av en følge av krig og konflikt.
Tuda Muda (Samrridhi Kukreja) ( f.1991) er kjent for sine detaljerte tegninger i kull og grafitt, og for video og installasjoner som utforsker hvordan relasjonelle bånd, traumer og håp, preger den enkeltes livshistorie. Spesielt kvinnekroppen er et hovedmotiv i arbeidet hennes. Tuda Muda er født i Dehli i India. Hun har kunstutdanning i grafikk fra College of Fine Arts ved Delhi University, og en master i kunst fra Kunstakademiet på NTNU i Trondheim. Hun bor og arbeider i Trondheim.
«Smaken ligger ned en skråning, bak en stein»
KVAE & BARK
Kunstnerduoen KVAE & BARK sitt verk består av flere deler, som alle kretser rundt et hovedmotiv; en serie «matportretter» laget spesielt for Cissi Klein videregående skole. Kunstnerne har undersøkt og sanket planter i nærområdet til skolen, og har, med utgangspunkt i det de har funnet, skapt fire unike matretter. Rettene har poetiske navn; "Salte lepper og strand i munn», «Grønn åpning», «Dyp svart, korte solglimt» og «Syrlig spredning». KVAE & BARK er et samarbeid mellom kunstnerne Karoline Sætre og Øyvind Novak Jenssen. Øyvinds bakgrunn som kokk er en viktig ingrediens i arbeidene deres, som baserer seg på sanking av lokale planter og mat som kunst.
Ved kantinoteket og skolens kjøkken, kan vi se en serie med innrammede visuelle portretter, ett for hver av de fire rettene. De er laget som en form for collager, og viser fotografier av både de ferdige rettene og noen av plantene de er laget av. Rammene, som kunstnerne selv har laget av gjenbruksmaterialer fra byggeprosjektet, er også en del av verket. De er malt i friske farger mellom grønt og gult, og navnet på flere av ingrediensene er preget inn i dem. Både fotografiene og de poetiske navnene antyder hvor vekstene kan finnes, og sier oss samtidig noe om plantenes egenskaper og livsvilkår.
Som en del av prosjektet har kunstnerne også laget en publikasjon som dokumenterer arbeidet med prosjektet gjennom de ulike fasene. Her kan vi også finne oppskriftene til rettene, sammen med den fullstendige ingredienslisten. Publikasjonen finnes i fem eksemplarer i skolens bibliotek / kantinotek, og kan også lastes ned på skolens hjemmeside.
Som en siste del, gjennomfører kunstnerne høsten 2025 et performativt verksted med elever fra skolen. Verkstedet tar form som en sanketur og en servering basert på en av rettene fra matportrettene. Kunstnerne introduserer elevene til nyttevekster i bynære områder; ugress i grøftekanter, fjæresoneplanter ved fjorden, trær, busker og annen plantet vegetasjon. De får lære om bærekraftig sanking, plantenes bruksområder, deres kjennetegn og planter de kan forveksles med. Kunstnerne forbinder slik aktiviteten på skolen med det lokale landskapet omkring og plantene som vokser der, samtidig som verket åpner opp for overgripende diskusjoner omkring matsikkerhet, biodiversitet og klima-sårbarhet.
Kunstnerduoen KVAE & BARK består av Karoline Sætre (f. 1992) og Øyvind Novak Jenssen (f.1988). De arbeider med lokale planter, fra sanking til tilbereding, og prosjekter som befinner seg mellom matopplevelse og kunst. Prosjektene tar ofte form som installasjoner eller performative aktiveringer. Begge kunstnerne har blant annet gått på kunstakademiet i Trondheim. I tillegg til kunstakademisk utdanning, har Øyvind Novak Jenssen også fagbrev som kokk. Kunstnerne har også egen egne praksiser ved siden av KVAE & BARK, og uttrykker seg i ulike medier, som installasjoner, performance, tekst og skulptur.
Til skolens personalrom og til nisjene i tredje og fjerde etasje av bygget, er det kjøpt inn verk av flere kunstnere. Dette er alle kunstnere som bor og arbeider i Trondheim.
På personalrommet finner vi to store kulltegninger av Anne Helga Henning, og en serie grafiske arbeider av Elisabet Alsos Strand.
Anne Helga Henning, Så kakket far med knoken på barometerglasset og Stille før stormen, 2025
Elisabet Alsos Strand, Hokusais kart (blå), Hokusais kart (fiolett), Hokusais kart (gylden), 2025
Til hver av de seks nisjene i tredje og fjerde etasje er det valgt verk av en kunstner. I tredje etasje kan vi se arbeider av kunstnerne Annika Borg, Ellen Sofie Griegel og Märit Aronsson-Towler. I fjerde etasje har kunstnerne Tuda Muda, Polina Mihajlovna Chernitskaya og Petter Buhagen fått hver sin nisje.
Märit Aronsson-Towler, Flow, Rotsystem (blå), Golden Flow II, 2019
Ellen Sofie Griegel, Bevegelse, 2012
Annika Borg, I begynnelsen... 17.07.2021, I begynnelsen... 25.07.2021, 2021
Tuda Muda, Faith, 2024
Polina Mihajlovna Cernitskaya, Stolen Fragment - Pocket Mirror, 2025
Petter Buhagen, Blackout, 2022